Kvinnekampen føres ofte på grasrota, blant folk flest, men denne saken minner meg på at kvinnekampen føres i alle lag, ikke bare mot fremmede patriarkalske strukturer, ukulturer, og religioner - men også mot eldgamle maktstrukturer i vårt eget samfunn.

Saken har flere dimensjoner for meg: Ikke bare er det kvinnekamp, det er også en sak om ytringsfriheten - og hvem som skal eie sannheten. Hvem som skal eie historien etterpå.

Paradokset her er at i henhold til den mye omtalte dommen i saken mellom Aylar Lie og Petter Northug, som Aylar tapte, så stod ytringsfriheten sterkere enn personvernhensynet.

HER ER SAKEN: Aylar Lie tapte saken mot Petter Northug

Det kan jeg i utgangspunktet støtte. Men denne friheten har til nå kun vært gjeldende for Petter Northug, og ikke Aylar. Et samlet Medie-Norge valgte ikke å stikke hånden i vepsebolet, og dele den hele sannheten, til tross for at det var en åpen rettssak og en offentlig dom. I stedet leverte de en stykkevis og delt versjon av sannheten.

I dommen heter det at Petter Northug har rett til å «skrive sitt liv», og at denne retten trumfer retten til privatlivets fred. Da må også Aylar ha lov til å «skrive sitt liv».

Aylar har med rettssaken gjort et forsøk på å normalisere det tabubelagte temaet abort, og fortjener å løftes frem som en modig stemme i kvinnekampen. Her kommer hennes historie. Hun forteller den i samarbeid med meg, i form av et åpent brev til offentligheten:

Her er Aylar Lies historie:

«Jeg er Aylar, en 36 år gammel kvinne, som antakeligvis møter på de samme utfordringene som alle andre kvinner gjør. Forskjellen mellom meg og andre kvinner er at på bakgrunn av noen valg jeg tok tidlig i tyveårene, eier jeg ikke min historie slik som alle andre, og mine personlige opplevelser er i sin helhet underholdning gjennom to tiår.

I 2016 valgte jeg å trekke meg tilbake og reiste fra Norge. Jeg startet et liv hvor min oppvask var mitt anliggende og ikke alle andres. Dette var et liv og en tilværelse jeg trivdes med, og selv ønsket etter mange år i rampelyset. Noe mediene i Norge respekterte og opprettholdt. Det ga meg spillerom med fullt fokus på pokersatsningen i utlandet og på kort tid har jeg stormet frem som en av landets beste pokerspillere uavhengig av kjønn, Europas beste kvinne i 2017 og 2018, og er rangert som topp tyve i verden blant kvinnene basert på Global Poker Index (GPI).

Rampelyset er et tilbakelagt kapittel.

I 2018 ble jeg ble jeg eksponert i det offentlige rom, fordi jeg seks år tidligere i anledning kvinnedagen satte på dagsorden det tabubelagte temaet abort, som har en personlig verdi for meg.

Min intime historie var plukket fra hverandre og ble brukt som et PR-stunt i en salgskampanje av alles elskede skikonge Petter Northug og forlaget hans, uten at jeg fikk anledning til å nyansere påstandene som ble gjengitt i hans biografi. Boken var allerede trykket og sendt ut da jeg ble kjent med denne.

Tapt søksmål betyr ikke tapt seier

Retten fastslo at ytringsfriheten står sterkere enn personvernet i denne sammenhengen, og da må det vel også gjelde for meg. Endelig kan jeg, med jussens velsignelse, fortelle min historie. Nok er nok.

Vi oppnår ingen rettferdighet hvis ikke vi står opp for våre prinsipper, rettigheter og plikter.

Visst var jeg klar over at det var et upopulært valg å gå til søksmål mot Norges ski-konge. Juridisk sett var det dog ikke tilstrekkelig for en erstatningsutbetaling, men dette var heller aldri poenget. Den eneste måten å prøve ut min sak på, var ved å kreve erstatning og pengene skulle gå til et veldedig formål.

For å poengtere mitt motiv, donerte jeg det samme beløpet til organisasjonen Noah- for dyrs rettigheter, uansett utfall. Forlaget og Northug ble dømt til å betale egne saksomkostninger, hvilket indikerer rettens forståelse av mitt ståsted.

Ingen andre enn forlaget og Northug er tjent med den brede medieomtalen rundt boken, tvert imot går ikke regnestykket opp, da utgifter på 3-400.000 kroner i saksomkostninger ikke balanserer med en mulig erstatning på 100.000 kroner. Forlaget og Northug, derimot, tjente en drøss av penger jo mer oppmerksomhet dette fikk i mediene på å selge flere bøker.

Jeg fortalte om min abort i bladet Det Nye, men jeg har selv aldri utnevnt «Northug eller NN» som far til den omtalte abort-historien. Vinklingen i intervjuet og overskriftene deretter var utenfor min kontroll.

At jeg datet flere profilerte personer var allerede bredt dokumentert i media - så jeg delte ingen ny informasjon om kjærlighetslivet mitt. Journalisten og magasinet gjorde et finurlig grep. I samarbeid med tabloidmagasinet «Her&Nå» insinuerte de avsløringer om hvem barnefaren kunne være. blant annet ved å publisere en svært misvisende overskrift der det sto «Aylar snakker ut om Petter, Atle & Aborten».

Dette var tatt ut av kontekst og innholdet i intervjuet var et klipp og lim-intervju som opprinnelig var gitt til kvinnemagasinet Det Nye. Som om ikke dette var nok, publiserte Her & Nå saken hele tre dager før det opprinnelige intervjuet kom ut i bladhyllene. Jeg var sjokkert og klagde Her&Nå inn til pressens faglige utvalg, men fikk ikke medhold.

Basert på mediebildet av saken, har jeg forståelse for at mange ikke skjønner hva søksmålet bunner i. Det kan se ut som jeg er PR-kåt eller ute etter penger, men dette handler ene og alene om rettferdighet og forståelse i en sak som er basert på misforståelser, manglende informasjon og løgner. Jeg ble forsøkt kneblet, løyet om, utnyttet i et PR-stunt på bakgrunn av min abort, noe som vekket sinne- og rettferdighetssansen i meg.

Så lenge jeg kan huske, har jeg levd med dommer og fordommer. Jeg er ikke redd for å bli hatet for den jeg er, men vil ikke bli dømt for noe jeg ikke er.

«Snadder for pressen»

I utgangspunktet er kritikken fra meg rettet mot forlaget, da jeg oppfattet det hele som et kynisk og kalkulert valg ved å ha med et unødvendig lite avsnitt om meg, kun tilstrekkelig til å utnytte historien om min graviditet under lanseringsdagen i et jippo.

Avsnittet handlet ikke om «oss» og var ikke en viktig del av boken. Derimot bekreftet Northug i retten at det var «snadder for pressen» og at han kun svarte forfatteren på spørsmål han fikk vedrørende den omtalte aborten som jeg har fortalt om i Det Nye-intervjuet.

I vitneavhøret hans forteller han at han har forståelse for min reaksjon om at «graviditet» ble et tema i boken, og at han ikke hadde lest sin egen biografi.

Jeg fikk aldri tilbud om korrekturlesning, men ble først gjort oppmerksom på boken av Ernst A. Lersveen, som er sportsjournalist i TV 2. Dette var 9. oktober 2018, med forespørsel om jeg kunne bidra på lanseringsdagen deres om en uke. De skulle rigge opp til høytopplesing i TV 2-studio med Petters far, manager og trener Stig Rune tilstede.

To dager senere, 11. oktober, ble jeg kontaktet på epost av forlaget. De kontaktet meg for å informere om at det kommer en bok der jeg er nevnt, og spurte om adressen min for å sende meg boken i posten, og om jeg kunne bidra til lanseringsdagen. Fire dager senere, 15. oktober, fikk disse oppslagene bred medieomtale - med titler som «Aylar var gravid, jeg var ikke faren».

Avsnittet om meg i boken handlet ikke om en abort med Northug, men med en annen mann. Boken skulle fremstå som en ufiltrert historie om Petters liv, men sannheten er at Northug ikke engang hadde lest boken og i tillegg kamuflerte sannheten bak den omtalte aborten.

Northug var også faren

Jeg tenker nøyaktig åtte år tilbake i tid. Det var her det hele startet. Året er 2012, og jeg har nylig gjennomgått en abort og er igjen blitt gravid. Denne gang med Petter Northug. Ja, du leste riktig.

Faktum var at etter den første aborten, ble jeg igjen gravid - nå med Petter Northugs barn. Jeg ønsket ikke å gjennomgå en ny abort, og bestemte meg for å beholde dette barnet.

Da alvoret gikk opp for Northug om barnets eksistens og mitt valg om å beholde det, fløy han venninnen N.N. fra Trondheim til Oslo for å oppsøke meg. Tre måneder på vei opplevde jeg å måtte ta stilling til at mitt valg kunne komme til å hindre Petters lysende skikarriere.

Ansvaret for at jeg til slutt gjennomførte en ny abort er selvsagt uansett mitt. Men i dag føles det både sårt og respektløst når et ufødt barn og min graviditet ble brukt som et PR-stunt og i tillegg at sannheten ble tilbakeholdt.

Retten har sannsynliggjort min historie i dommen, og motparten ble pålagt å betale omkostningene på 200.000 kroner, noe som i seg selv gir meg en viss ro, men sjeleroen kommer forhåpentligvis først nå som jeg deler den sanne historien for første gang.

Forhåpentligvis inspirerer min opplevelse andre kvinner som opplever motstand fra store og mektige apparater, til å gjøre det samme, og tar til motmæle - uavhengig av hvem som er motparten. Det gledet meg at min sak var med på å problematisere et tema som videre førte til de nye retningslinjene for sakprosa som kom i kjølvannet av dette søksmålet.»

*

Så langt Aylar Lies historie

Det er ikke enkelt for kvinner å foreta aborter i seg selv, ei heller er det enkelt å snakke om det, verken med kjente eller i det offentlige rom.

Aylar tapte rettssaken mot Petter Northug. Det er greit. Men hun vil ikke tape kampen om sannheten. Hennes historie har blitt misbrukt, og med dette gjør hun noe få hadde våget å gjøre.

Hun velger å ta kampen om igjen, og for det takker jeg henne på vegne av alle kvinner som en dag måtte befinne seg i hennes situasjon.

Mars 2020,

Dana Manouchehri

* Petter Northug er via sin advokat Halvard Helle gjort kjent med at Aylar Lie nå går offentlig ut med opplysningene som kom fram i retten, men har ikke tatt mot tilbudet om å kommentere saken. (Red)